søndag, november 23, 2008

Noe å reflektere over

For halvannen måned siden skrev jeg følgende:


"Også er det dette med "Fordi du fortjener det" - et slagord som liksom skal rettferdiggjøre alle innkjøp man gjør, samme hvor mye eller lite man behøver denne tingen. Kanskje man skal heller tenke at man kan belønne seg selv med hyggelige opplevelser, sosialt samvær med venner, en lesestund i ro og fred. Å tenke "jippi, nå har jeg vært flink, jeg fortjener en ny foundation fra Loreal" er uansett litt underlig etter min mening, men reklamebransjen og de store konsernene forsøker så godt de kan å banke det inn i hodene våre. Å ha shopping som hobby er skremmende akseptert i vårt overflodssamfunn."


I dagens Aftenposten kan man lese en kronikk der forfatteren skriver om dette og mer, og tar det videre (med noe hvassere penn) - jeg skrev mest om å kutte forbruket og slutte å tenke "dette MÅ jeg ha", hun tar for seg det store bildet og setter det kraftig på spissen. Verdt å lese, hun har en del viktige poenger - selv om mye også naturligvis kan diskuteres og nyanseres.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Kjempebra reflektert! Det verden trenger er medmenneskelighet.

Anonym sa...

Jeg ble fryktelig provosert av den artikkelen - er det sånn at man ikke kan gjøre begge deler? Å være god mot andre OG være god mot seg selv?

Er det galt å være glad i, og opptatt av egen mann, barn, familie og venner? Er vår generasjon den første til å gjøre dette?

Fikk egentlig foreldregenerasjonen vår utrettet så mye politisk sett, eller var all BH brenningen og alle opprørene like store egotripper og selvrealiseringsstunt som en tur på SPA i dag?

Jeg er ikke så skråsikker på at jeg hadde brukt tiden min på å være mer medmenneskelig om jeg brukte mindre tid (og penger) på meg selv. Frelsesarmeens soldater er i mindretall, uansett hvor meg-fokusert samfunnet er til en hver tid...

Jeg ser forresten frem til at skribenten om en måned eller et års tid kommer med statusrapport om hva hun har gjort for verden, utover å skrive en relativt pubertal opprørsartikkel i Aftenposten.

Glamourbibliotekaren sa...

Anna: Det er jo ikke noe enten heller her. Man skal jo ikke være selvutslettende, det har jo ingen hensikt. Jeg ser det mer som et bidrag i den evige debatten om hvor lykken egentlig ligger - eller ikke ligger. Og i et overfladisk mediebilde hvor vår generasjon blir representert av et bilde hvor shopping og champagne er synonymt med lykke, vellykkethet og noe alle trakter etter, synes jeg det er fint at noen protesterer litt - selv om man ikke behøver å være enige i alle konklusjoner som trekkes.

Anonym sa...

Jeg synes faktisk at skribenten var ensidig fokusert i dette tilfellet. Jeg er helt enig med deg, Glamourbibliotekaren, men jeg synes ikke artikkelen åpnet for noen form for fokus på seg selv.

Jeg mener ikke at lykken ligger i materielle ting, og antageligvis ikke bare i fine opplevelser heller. Men at det ikke er "lov" å glede seg over familien sin for det er å være egosentrisk og selvsentrert, det blir for drygt. Da klarer jeg ikke å ta dette bidraget til debatten som seriøst.

Glamourbibliotekaren sa...

Jeg antar at du sikter til avsnittet om å få barn - og jeg tenker som så: å skjære samtlige babyproduserende mennesker i landet over én kam på den måten hun gjør er jo en ekstrem handling, og jeg tror derfor det er mer et slags virkemiddel for å sette noe på spissen enn det er en 100% seriøs mening. Alt er satt på spissen i denne kronikken.

fr.martinsen sa...

Jeg ble også irritert over den artikkelen. Det ble f.eks fryktelig enkle overganger mellom manglende tog-gåing og psykiske problemer.

Eller, det vel heller sånn at vi har Jens Evensen å takke for de dyre kremene vi kan kjøpe ettersom han grep fatt i oljeressursene enn det at Elle sier at vi fortjener det?

Anonym sa...

Bra reflektert og meget passende i disse førjulstider. Håper andre blir like begeistret og provosert som leserne her. Da har artikkeskriveren antagelig oppnådd det hun ville. Nei, tror ikke alle som får barn mister gangsynet og slutter å bry seg om verden utenfor sine egne vegger, men som barneprodusent selv, ser jeg at det er lett å gjøre det. Selvfølgelig skal vi kunne unne oss både ting og opplevelser sammen med de vi er glade i, og jeg skjønner godt at det er vanskelig å finne tid til å løpe rundt i demonstrasjonstog i en hektisk hverdag... Men, som forelder mener jeg at en av de viktigste oppgavene mine er å lære barna mine at de ikke er alene i verden! Forklare dem at de er noen av de mest priviligerte ungene som vokser opp, og at med det følger det ansvar... Livet er til for å nytes og det har vi alle forutsetninger for i dette landet, men vi kan ikke gjøre det og tro at vi er alene. Fikk lyst til å sitere John Donne her men har ikke diktet for hånden og jeg kan det ikke utenat...

Glamourbibliotekaren sa...

Nå innrømmer jeg at jeg ikke vet noe som helst om forfatteren, så jeg skal ikke påberope meg rollen som tolker eller noe sånt - men jeg kan ikke annet enn å tro at hun kjører på med bombastiske generaliseringer og temmelig drøye konklusjoner (sånn som sammenheng mellom toggåing og angst) for å vekke oss litt.

Man ser det jo fra første stund - hun slipper ikke unna egen kritikk heller - hun kaller sitt eget liv for navlebeskuende og sier at hun kjøper seg fri fra dårlig samvittighet. Hun setter ytterpunkter opp mot hverandre og har nok et ganske bevisst ordvalg.

Jeg ser ikke dette som et angrep på noen konkrete personer/miljøer. Her er det heller ingen henvisninger til kilder eller forskningsresultater. Man kan godt henge seg opp i enkeltdeler og diskutere dem, være uenig og bli irritert, for det er kraftige påstander. Men det er en hovedtanke her som man ikke kan bli påminnet for ofte.

Anonym sa...

En liten refleksjon etter at stormen har lagt seg. Er det ikke egentlig sånn at vi mennesker er ganske enkle dyr som i første hånd bygger bo, skaffer mat og passer vår egen selvoppholdelsesdrift? Og når vi får bedre økonomi, så gjør vi mer av det; derav bl.a. renovering av bolig, gourmetmat, spaopphold, ipoder og designklær. Det hele kompliseres av at vi er tenkende vesener som er i stand til å føle dårlig samvittighet, og jo større plass egoet tar, jo mindre plass blir det til andre. Sånn er det bare, og det gjelder å finne en rimelig og håndterbar balanse. Som mennesker har vi ulike forutsetninger og ballast med oss i livet. Derfor håndterer vi det på forskjellige måter, og har synspunkter på andre. Og deri ligger vel problemet.

Anonym sa...

Glamourbibliotekaren, du skriver: "Man ser det jo fra første stund - hun slipper ikke unna egen kritikk heller - hun kaller sitt eget liv for navlebeskuende og sier at hun kjøper seg fri fra dårlig samvittighet."

Jeg tolker det litt annerledes enn som direkte selvkritikk. Mellom linjene leser jeg "jeg har sett lyest! Min livvstil har ikke vært særlig bærekraftig, men akk, gjort er gjort. Fra nå skal jeg skjerpe meg, og alle dere andre burde lære av meg!"

Jeg blir litt satt ut av sånt, jeg. Jeg er helt enig i debattens budskap, men ikke i den belærende tonen. Jeg mener det finnes mange bedre måter å debattere saken på, enn ved en slik kronikk.

Som jeg har nevnt før, så virker dette bare sint og barnslig, og slikt er vanskelig å ta alvorlig.

Glamourbibliotekaren sa...

Anna: Jeg forstår hva du mener altså. I en saklig debatt hadde jo ikke denne tonen og de drøye konklusjonene holdt så veldig lenge. Jeg blir bare så glad hver gang noen kritiserer "Fordi du fortjener det"-mottoet som preger så mye, takket være Lorealreklamene som jeg har irritert meg over i femten år :) Men jeg ser absolutt poenget ditt. Dog klarer hun ikke helt å provosere meg, men det er kanskje nettopp fordi hun overdriver sånn, jeg vet ikke helt.

Populære innlegg