torsdag, november 07, 2013

Eminent Hipsters / Donald Fagen. - New York : Viking, 2013. - 161 p.




Da jeg hørte at Donald Fagen, halvparten av Steely Dan og utmerket soloartist som jeg har vært fan av i minst hundre år, skulle gi ut bok - ble det forhåndsbestilling på pur refleks. To klikk, og jeg fikk et løfte om at den skulle sendes til meg så snart den var klar i trykken. For et par uker siden kom den i postkassa, og jeg satte i gang med iver og glede. Første del av boka er en samling kortere tekster han har skrevet over flere år, memoarer fra oppveksten, om moren som var hobbysangerinne, om hans forhold til radio og enkelte radio-DJs som spilte musikk man ikke hørte andre steder (jeg får faktisk små assosiasjoner til Woody Allens "Radio Days" nå og da, men kanskje litt dystrere), han skriver om musikalske forbilder, om Boswell-søstrene og hvordan man spilte inn plater på den tiden (veldig interessant!!), om Henry Mancini og om tiden på universitetet og hvordan han møtte Walter Becker, den andre halvdelen av Steely Dan, og om da han som ung tenåring jevnlig stakk inn til byen (New York) for å høre de store jazzmusikerne på Village Vanguard - Mingus, Coltrane, Miles, Rollins - som den yngste i publikum.

Andre del er en turnédagbok fra i fjor, da han turnerte i USA sammen med Boz Scaggs og Michael McDonald, "The Dukes of September". Humoristisk, men med en alvorlig undertone. Han er grumpy, og vet det, og har det han kaller ATD - Acute Tour Disorder, hvis symptomer er angst og en ukomfortabel tilværelse med turnébusser som får motorstopp, ekle hotellrom, konsertsteder med dårlig lyd, mugne garderober osv - og han er ikke spesielt glad i å møte fansen heller. Det er morsomt, men jeg får litt vondt av han. Særlig når man vet at han har slitt en del, ikke minst på 80-tallet. 

Jeg får et sterkt inntrykk av at han er den samme som han har vært hele livet. Ikke særlig sosial, derimot tenkende og delvis angstfylt, med mørk humor, og skeptisk mot det meste inntil det motsatte er bevist. Den teknologiske utviklingen har han svært blandede følelser til. Han forakter mennesker som ikke har opplevd verden uten at tv-apparatet har stått på hele tiden under oppveksten (TV babies). Han er glad i fordums radio og ikke glad i internett. Imidlertid benytter han seg av sin datamaskin på hotellrommet når han ikke får sove - han lytter til Paul Desmond, Getz & Mulligan, Stravinsky. Dessuten er han ikke overbegeistret for å bli gammel, eller i allefall ikke for at kroppen og helsa svikter. Dette sang han mye om på fjorårets album "Sunken condos", som jeg forøvrig elsker. Fremmedgjøring og humor, dette er fornøyelig lesning!

Anbefales herved på det sterkeste til alle fans av Donald Fagen og/eller Steely Dan. 




Ingen kommentarer :